Det er en drøm som har forfulgt meg jevnlig de siste 6 årene. Faktisk mer som et mareritt. Det startet da jeg sluttet på håndball, og drømmen går alltid ut på at jeg kommer alene mot mål, skal til å skyte, men så blir det bare et ordentlig kjærringkast, og ballen kommer ikke i nærheten av mål engang. Denne drømmen har plaget meg en god del, det er ikke tull engang!
Men nå i dag fikk jeg motbevist dette, da jeg var på min første håndballtrening siden jeg var 16 (?) år. Så familien Nøstbergs håndballtalent har gjort comeback på Sorø Håndbold!!Men må nok innrømme at den biten med talent ikke er gyldig lenger. Men det gikk da bedre enn forventet, har ikke glemt hvordan man kaster og tar i mot en ball, eller skyter for den del. Men noe av det andre sitter nok litt lengere inn. Men morsomt var det!! Så håper det blir like morsomt på neste trening også, så kanskje jeg blir håndballspiller igjen :)
Men det skal sies at det ikke var smertefritt, nede i sorøhallen ligger det nok noen kvadratcentimeter med død hud igjen etter meg. Var virkelig ikke klar over at man får blemmer på hendene når man ikke har tatt i en ball på lang tid, og når blemmene setter seg fast i klisteret på ballen så sier jo resten seg selv...
Ingen kommentarer:
Send en kommentar